i lys av Tanketom.net

Ettersom eg rotar etter gamle ark til naturfag og slikt, dukkar det opp stadig nye norskstilar. Denne blei skriven i feberrus. Eg kan fortsatt ikkje hugse å ha skrive store delar av midtdelen.

Peter våknet plutselig av et smell. Om smellet hadde vært ekte eller fra et mareritt visste han ikke. Enda. Han rørte seg ikke. Alt var stille. Foreløpig. Men han var urolig. Det var tross alt noen dager siden det forrige angrepet.

Han satte seg opp i sengen og så ut vinduet. Det var flt å tenke slik på det, men siden blokk 84 ble truffet forrige uke, var utsikten fra blokk 83 blitt mye bedre. Men alt var stille. Nå.

Som et utkantstrøk av byen hadde ikke Paradis de verste angrepeme, men flyene kom ofte over når de var på vei mot Stoltstad, hovedstaden i Ny-Noreg. Han våknet av og til av lydene av flyalarmen som gikk. Av og til var det i drømme, av og til var den ekte. Det eneste han hørte nå var summingen av taklampen og tikkingen av klokken på nattbordet. Peter snudde seg mot den. Kvart på tre.

Peter kunne ikke huske noe før krigen, men mamma hadde fortalt han om da hun var ung. Da hun spilte noe som het “Pleisteisjn” med vennene sine hver dag, og det ikke var rasjoner på potetgull, det gamle navnet på Seiersgull. Peter savnet Seiersgull. Fortsatt.

Han så ut vinduet igjen. Han kunne skimte skolen. Den grå brakkebygningen som var erstatning for den forrige grå brakkebygningen som hadde erstattet Paradis Skole. Paradis. Rart navn egentlig. Det føltes ikke som om han var der. Enda.

Peter la seg ned i sengen igjen. Han så opp i det skittengule taket og tenkte på ting som moren hadde sagt om tiden før krigen. På kinoene. Da filmene ikke handlet om bøndene sin kamp mot høye herrer, men om vanlige ting. Han tenkte på lekeplasser. Som ikke var krater. Faren sa alltid at han tenkte for mye, og det var nok riktig. Nå.

Det var nyttesløst. Han fikk ikke sove. Enda. Han snudde seg mot klokken. Sju på tre. Alt var stille. Han kunne svakt høre pappa snorke tre rom bortenfor. Det var det minste en god ting med betong. Det er lydtett. Men det hadde ikke stoppet lydene fra det forrige angrepet.

Peter reiste seg fra sengen. Gulvet var kaldt, men et par ullsokker gjorde det litt bedre. På kommoden sto noen billige hologrammer. Peter tok tak i et av dem og slo det på. Ut av den lyste et bilde av moren. Han ble stående og se på det. Bildet flimret litt og hadde et blåskjær, men det var moren hans. Ingen tvil om det. Peter så gjennom de andre også. Det var bilder av ham som liten, mor og far som unge, og til og med et par av bestefar. Han kunne ikke huske han, men pappa sa alltid at snillere mann fant man ikke. Aldri.

Peter gikk mot sengen igjen. Han var trøtt nå. Han tok av seg ullsokkene og la seg under dynen. Han fikk nok sove. Snart. Øynene lykket seg. Han drømte om fred. Fred. Ikke bare opphør av krig, det hadde skjedd flere ganger, men ekte fred. Fred som i trygghet om at det ikke blir mer krig. Slutt.

Plutselig smalt det. Peter våknet ikke. Igjen.

Janine våknet plutselig av et smekk. Hun reiste seg og så ut vinduet. Hun hadde aldri hatt bedre utsikt.